Verdens vakreste by

Verdens vakreste by, mener mange.
Det er i hvert fall sannsynligvis ingen mer sublim symbiose av forfall og skjønnhet enn Venezia. Imponerende skjønnhet på overflaten. Råtten under overflaten.

I 1994 var Svein, Ola og jeg her i tre uker og samlet stoff til en bok om byen. Det ble til «Venezia - gondoler, gnagsår og grappa» og ble gitt ut året etter på Grødahl Dreyer forlag. Jeg har ikke vært tilbake før nå. Så jeg bruker boken som veiviser. Kanskje beskriver den noe som fremdeles finnes.

Det er så mye folk her. Jeg kan ikke huske at vi for 31 år siden måtte gå i kø samme hvor vi skulle.

Myndighetene har de siste årene innført flere tiltak for å begrense overturismen, med flere titalls millioner besøkende hvert år. Turistmengdene betyr slitasje på bygningene, særlig de historiske, og forsterker problemene med at byen synker. Og her, som mange andre steder -lokalbefolkningen opplever økte boligpriser og levekostnader, fordi mange leiligheter blir gjort om til ferieboliger. I tillegg kommer selvsagt miljøutfordringene.
Det har åpenbart hjulpet å forby cruiseskip i sentrum. Turistskatt på 5 euro per dag fra dagsbesøkende, maksgrense på størrelsen av organiserte turistgrupper og forbud mot bruk av høyttalere som kan forstyrre lokalbefolkningen, har sikker også bidratt.
Men altså – det er klaustrofobisk tett med folk.

Jeg kjøpte et fire-dagers-kort på Vaporettoen, og hoppet på nr. 1 og gikk rett opp kirketrappen til Santa Maria della Salute bare for å se det flotte gulvet. Terracottafarget med fantastiske mønstre i sort, hvit og gul marmor. Slitt av menneskers føtter siden midten av 1600-tallet. Maleriene av ikke mindre enn Tizia og Tintoretto er også verdt å ta en titt på.

Jeg spasere til Zattere i håp om å smake den isen vi beskriver i boken som «den beste iskremen i Venezia finner vi hos Nico». Og, ja da, Nico er der ennå, åpen hele uken, (og ikke lenger stengt på torsdager som vi skrev). Jeg kjøper meg en «Pistacchio», satt meg ute langs Zattere, og nøt utsikten over til Giudecca.
Og etterpå var det lunsj på Linea D´ombra ristorante. På en terrasse over vannet spiste jeg Burrato med svart trøffel på en seng av artisjokkhjerter og tørket tomatpesto. Ikke dårlig!

Etter å ha nesten slitt ut skoene, og i hvert fall beinet, av å gå og gå, ble det tidlig kveld på rommet med en panino og en cola. Ikke dårlig det heller.

Det er 30 år siden denne boken ble gitt ut. Holder den ennå?

Også gulvet i kirken Santa Maria della Salute er vakkert

Slitt av menneskers føtter siden midten av 1600-tallet

I kirken er det malerier av både Tizian og Tintoretto

Linea D´ombra ristorante med terrasse ut i sjøen