Jeg har vært på vandring i Venezia, gjennom villniset av krokete bakgater, trange smug, kanaler, blindgater, overraskende plasser og villedende passasjer. Men jeg har unngått å gå i kø over Rialtobroen.
Venezia er en labyrint som inviterer til å gå seg vill. Og jeg har virkelig gått meg vill, men stort sett funnet det jeg har villet.

Jeg har trålet Dorsoduro, kontrastenes bydel fra Accademia di Belle Arti, stappfull av turister, til Campo Santa Margeritha, byens sosiale møtested, og Fondamenta delle Zattere, stedet for spaserturer med sjøluft i håret.

Jeg har sett fantastiske malerier av Tintoretto i kirken Madonna dell´Orto og jeg har vært i verdens første getto, Ghetto Nuovo, opprettet i 1516. Et lite område fordelt på 7-8 småøyer i bydelen Cannaregio. En getto for 6000 jøder som den gang fikk et fengsel og et fristed. Det er denne gettoen som har gitt navn til alle andre gettoer.

Gettoen som jeg ser den når jeg rusler i gatene, er i visstnok i stor grad som den var for litt over 500 år siden. Her er butikkskilt som på hebraisk forteller at brødet er usyret og på restaurantene får du kjøtt tilberedt på koshervis. Små forretninger selger syvarmede lysestaker og davidstjerner. Men ingen israelske flagg er å se. I dag bor Venezias jødiske befolkning spredt over hele byen, men gettoen ser ut til fremdeles være et slags senter for den jødiske menigheten.

Jeg har kjent duften av ferskt brød, sterk kaffe og stekt fisk mellom luktene av forvitret murpuss og råttent treverk. Og lukten av kaprifol. Den overgår eimen av de unge venetianske guttenes parfyme. Legg til den noe bitre lukten av nylakkert gondol, nyvasket tøy og fersk hvitløk. Da er jeg i Venezia

Jeg har et sterkt restaurantminne fra 1994. Vi skrev i boken «Vi foreslår en matbit i et område uten turister. Trattoria Anzolo Rafaele svarer helt til forventningene om hvordan et lokalt, folkelig spisested skal være» Og vi beskriver så raus Signoraen var med vinen.

Jeg fant Trattorian. Det var fullt av turister, og de var litt kjipe på vinen, ikke mange centimeteren i glasset. Men de var hyggelige, fortalte at de hadde overtatt stedet etter Signora Alberta i 2001, da jeg fortalte at jeg hadde skrevet om stedet i en norsk bok. Da fikk jeg et glass vin på huset og strøm til telefonen. Maten var ikke så god som jeg husker den.

Hagen rundt Peggy Guggenheim-museet dufter av lavendel og kaprifol, og fyller den med søtlige, lette duftnoter. Hagen er en av byens mest sjarmerende og intime oaser, og står i vakker kontrast til det travle bybildet utenfor. Museet ligger nesten ute i Canal Grande. Det hele er et grønt, fredelig pusterom midt i Venezia, full av mye fantastisk kunst og historie.

Det er den siste dagen min i Venezia. Jeg ser på skrittelleren at jeg har gått 72 624 skritt. Ikke verst!