på Første tog til Barcelona
Den lokale togstasjon der vi tilbringer natten til i tirsdag (altså i dag) i opptil flere etasjer, byr på litt av hvert utover natten. Røde Kors kommer med vann og ulltepper. Folk løper mot utleveringspunktene for å sikre seg godsakene. Det er lett å bli litt amper når både tørsten og kulden kommer krypende. Jeg har sett det før på TV, uten sammenligning.
Folk legger seg rett ned på sementgulvet. Hvor som helst. Jeg har stolen. Og tviholder på den. En rar opplevelse dette. Jeg har planlagt for behagelige togreiser på Premium klasse, med servert vin og mat, Wi-Fi-tilgang og deilige seter. Så blir jeg evakuert, 10 timer i ventende, stående stilling, glede over en pinnestol og undring over at informasjon kan være så vanskelig.
Jeg snakker med mannen i nabostolen gjennom Google. Han snakker på spansk til programmet i telefonen, og google skriver det på engelsk. Mest handler det om informasjonen som kommer på spansk gjennom de metalliske høyttalerne. Han oversetter for meg. Det vil si, det er Google som gjør det. Men etter hvert forteller han meg at han også skal til Barcelona, at han er advokat og at han har vært i Norge med familien sin. Tromsø. Og jeg tenker at han er en av dem som Tromsø kommune drar inn så mye penger på, men som tromsøværingene synes blir litt mye. Men vi har det hyggelig. Han har også sikret seg en stol.
At jeg klarte å komme meg med første toget til Barcelona i dag morges rundt klokken 7, kan jeg ikke forklare. Jeg var ikke prioritert, for det var de som hadde dagens billett. Jeg hadde gårsdagens. Men kanskje var det fordi jeg hadde den dyreste billetten å vise fram på denne strekningen. Vi vet jo at er du pen, tynn, ung, rik osv. så har du ganske så mage fordeler. Jeg hadde den dyreste togbilletten! I tillegg brukte jeg et hemmelig knep. Man har jo lært seg ting gjennom livet.
Det er tog i soloppgang. Vidstrakte sletter, olivenlunder som ennå ikke er blitt til sølv og små sovende landsbyer. En vidunderlig togtur på høyhastighetstog. 2 ½ time.
Jeg får selvfølgelig ikke «luksusen» jeg har betalt for. Sitter på sete D, mellom to ganske så store menn som ikke kan ett ord engelsk. Men det gjør ingen ting. Tenker på hva jeg har fått være med på. I ettertidens tanke har det vært både rart og fint.
Vi stopper i Barcelona Sants klokken 09.30. Jeg rekker ikke Picasso-museet, egentlig den eneste grunnen til at jeg er i denne byen. Har billett klokken 10. Det er veldig fullt. Jeg skal prøve i morgen tidlig.
Ja, Kristine, jeg er i en stor og myk hotellseng nå.
